FATTIG OG FORBRYTERSK

Årsaken til at forstaden så raskt vokste fram, var byutvidelsen i 1859. I Christiania var det murtvang for å forhindre store bybranner, en ordning som var blitt innført på sekstenhundretallet, etter at Oslo brant i 1624 og byen ble flyttet og bygget opp igjen under navnet Christiania. Dette skulle resultere i et sosialt skille der de velsituerte foretrakk murhus og bosatte seg i Christiania, men de mindre bemidlede bodde utenfor byen i trehus - deriblant på Rodeløkka. Trehus var billigere å bygge enn murhus, men disse måtte oppføres utenfor den nye bygrensen, som i 1860 gikk der Helgesensgate nå går.

Verken Rodeløkka og andre nye forsteder ble sett med velvilje av Christianias borgere og administrasjon. Man ønsket dem rett og slett revet. Holdningen var at befolkningen enten kunne flytte inn til byen eller tilbake til stedene der de kom fra.

Forstedene fremsto som skjemmende, og de gjorde dessuten byen vanskeligere å forsvare militært.

Byens kjøpmenn og håndverkere likte dessuten ikke de nye konkurrentene som slo seg ned i forstedene, i billlige lokaler som ga dem et konkurransefortrinn.

Forstedenes øvrige befolkning ble fordomsfullt nok ansett som fattig og forbrytersk.

Rodeløkka og andre forsteder vokste altså fram på tvers av myndighetenes ønsker, på initiativ fra enkeltpersoner som ikke hadde råd til å bygge hus i byen.