RODELØKKA FÅR ET FORDUMS PREG

Rodeløkkas karakter av å være ei avsondret lita grend i byen ble for alvor rokket ved da byggingen av murblokker i kommunal regi startet i Dælenenggata. Dette skjedde i 1930-årene og må sees i sammenheng med at den gamle bebyggelsen i Vika ble revet nettopp da. Folk skulle sikres andre og bedre steder å bo. Rodeløkkingene syntes det var rart å få så mange nye folk rett inn på seg, for det var de ikke vant til. Folk som bodde i trehusbebyggelsen visste alt om hverandre, men nå kom det plutselig mange nye ansikter som det ble vanskeligere å forholde seg til. Som en av beboerne uttrykte det: " Rodeløkka var et lite samfunn for seg sjøl, helt opp i 1930-årene."

På denne tiden skjedde det også en viss utflytting fra Rodeløkka. Nyoppførte murhus på Torshov fristet med sine moderne leiligheter, og den etterhvert nedslitte trehusbebyggelsen fikk et fordums preg. Alt var ikke idyll, verken når det gjaldt bomiljøet eller det sosiale miljøet. Trangboddheten var påtakelig og Rodeløkka ble ikke spart for samtidens store sosiale problemer.

Sannsynligvis ville gamle Rodeløkka ha blitt erstattet av nye rekker med røde teglstensblokker i løpet av 1940-årene dersom landet ikke var blitt okkupert av tyskerne. I okkupasjonsårene ble det nemlig satt bom for all videre byggevirksomhet. Ved en skjebnens ironi var det altså tyskerne som reddet trehusbebyggelsen på Rodeløkka fra å bli totalsanert, slik bebyggelsen i Vika ble.

Dermed fikk trehusene på Rodeløkka en nådetid som, skulle det vise seg, var nok til å skap en motstand mot senere saneringsplaner. Denne grasrotbaserte motstanden reddet trehusbyen Rodeløkka fra å gå over i historien.